Man må lide for skjønnheten...

Det er enkelte ting en cocker på 7 1/2 mnd med respekt for seg selv egentlig ikke kan finne seg i, og det har med den personlige hygiene å gjøre. Joda, det er ganske deilig å bli børstet og stelt med, faktisk så deilig at man nesten kan sovne, og dusjing er veldig deilig etterpå selv om man er programforplikta til å protestere FØRST og prøve å løpe inn på naborommet og gjemme seg i mørket.
Halen gjemmes litt mellom beina når mor kommanderer inn på badet og opp i badekaret. Øynene knipes litt igjen når dusjen går over kroppen, og man bare MÅ murre litt når såpa skummes inn i pelsen. Men når mor klemmer alt vannet ut av pelsen og løfter dotten ned på gulvet og pakker godt med håndklær rundt - O salige himmel! :D Da ligger vofsen ganske stille på det varme badegulvet og lar seg klappe tørr mens han nesten sovner. Og når håndklærne pakkes bort er det bare herrrrrlig å hoppe og sprette rundt så man tørker skikkelig.
MEN... Når pelsen syns at man egentlig er tørr nok og gjerne kan herje videre, har mor tenkt å gjøre det verste i verden - tørke med føner!!! Det kan tenkes at litt frisk bris hadde blitt akseptert til nød, men med lyd i tillegg?!?!? Ikke snakk om!!! Så mor setter hardt mot hardt, legger pelsen på gulvet og overser enhver form for protest og starter børsting til pelsen er både tørr og glatt. Snakk om nedverdigelse!
Det er altså et par ting vi må jobbe med fortsatt, men vofsen ble ganske blid igjen da han fikk noen avskjær fra en flatbiff som skal bli søndagsmiddag. Så blid at mor faktisk fikk kamme enda mer og til og med nappe pels på hodet (som man strengt tatt er programforpliktet til å småhyle til) etterpå.
Så fikk mor et glass prematur julebrus foran PC'n mens pelsen sovna på teppet foran sofa'n. O helgefryd...