Skylaget er i ferd med å lette og avdekker områder med blå himmel. Det er vindstille i skogen, litt fuglesang høres når vi kommer ut av døra. Det har kommet rundt 10 cm nysnø siste døgnet, og det er lite lyder å høre. Alvin styrter lykkelig ut i skogen, kommer kjapt på innkalling, får en go'bit og farer videre. Han starter med en gang identifisering av hvilke nabohunder som har vært i skogen før han mens mor forsøker å finne spor etter eierne som kan brukes til å komme seg fram i dypsnøen.
Etter den første bratte bakken flater skogen ut i ei stor myr som viser seg å være full av spor, og Alvin søker ivrig rundt på kommando. Mor begynner å bli litt betenkt - hvor er skosporene til de andre hundeeierne? :-s Gradvis går det opp for meg at det ikke er noen... Dette er ikke spor etter nabohunder!! Hjernen går på høygir mens hjertet slår litt kjappere - hvilke dyr er det snakk om? Rev? Hare? Eller... elg?? Skogens konge har jeg lite lyst til å møte oppi der, og mobilen ligger såklart igjen hjemme. (Som om det hadde hjulpet å ringe f.eks 113 midt uti skogen... :p )
Jeg snakker med vilje litt høyt til Alvin, roper litt på ham, kaster litt pinne og ber han søke spor. Han hopper ellevill rundt i den fløyelsmyke puddersnøen, begraver hodet nedi snøen og forsøker å komme til bunns i sporet, bokstavelig talt.
Et stykke fra den nærmeste skolen høres barneskrål - det er friminutt. I fare for at Alvin skal styrte mot skolen og delta i leken, velger jeg å snu. Plutselig ser jeg et dyr komme mot oss i full fart! :-o Det tar et par millisekund før det går opp for meg at det ER en nabohund! Har vel ikke blitt så letta for å se dem før! :D Ei nabodame har med seg sin egen og denne som vi kjenner. Alvin småkjekler med den cockeren han kjenner fra før og får litt juling av en flat som visstnok ikke liker hannhunder.
Etter litt hundeprat går vi hver vår vei, litt lettere til sinns nå. Dermed har vi fått et lite kinderegg:
* mosjon og frisk luft
* sportrening
* mental trening og sosialisering
Kjapp dusj av litt klumper på labbene var alt som var nødvendig, og nå hviler pelsdotten ved beina på mor som skal i gang med resten av fridagens program. :-)
Etter den første bratte bakken flater skogen ut i ei stor myr som viser seg å være full av spor, og Alvin søker ivrig rundt på kommando. Mor begynner å bli litt betenkt - hvor er skosporene til de andre hundeeierne? :-s Gradvis går det opp for meg at det ikke er noen... Dette er ikke spor etter nabohunder!! Hjernen går på høygir mens hjertet slår litt kjappere - hvilke dyr er det snakk om? Rev? Hare? Eller... elg?? Skogens konge har jeg lite lyst til å møte oppi der, og mobilen ligger såklart igjen hjemme. (Som om det hadde hjulpet å ringe f.eks 113 midt uti skogen... :p )
Jeg snakker med vilje litt høyt til Alvin, roper litt på ham, kaster litt pinne og ber han søke spor. Han hopper ellevill rundt i den fløyelsmyke puddersnøen, begraver hodet nedi snøen og forsøker å komme til bunns i sporet, bokstavelig talt.
Et stykke fra den nærmeste skolen høres barneskrål - det er friminutt. I fare for at Alvin skal styrte mot skolen og delta i leken, velger jeg å snu. Plutselig ser jeg et dyr komme mot oss i full fart! :-o Det tar et par millisekund før det går opp for meg at det ER en nabohund! Har vel ikke blitt så letta for å se dem før! :D Ei nabodame har med seg sin egen og denne som vi kjenner. Alvin småkjekler med den cockeren han kjenner fra før og får litt juling av en flat som visstnok ikke liker hannhunder.
Etter litt hundeprat går vi hver vår vei, litt lettere til sinns nå. Dermed har vi fått et lite kinderegg:
* mosjon og frisk luft
* sportrening
* mental trening og sosialisering
Kjapp dusj av litt klumper på labbene var alt som var nødvendig, og nå hviler pelsdotten ved beina på mor som skal i gang med resten av fridagens program. :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar